Her e ei historie fra lille meg

Den 22. februar 2006, 4 uker før mamma hadde termin, kom jeg til verden på sykehuset i Bodø. Den siste måneden jeg var i magen til mamma, hadde jeg sluttet å vokse. Jeg klarte bare ikke å ta til meg næring der inne, så jeg fant ut at det da var like greit å melde min ankomst litt før tiden. Det hele blir kanskje litt lettere hvis jeg får spise med munnen, tenke jeg.

 

Jeg kom ut med hele fostervannsposen rundt meg og jeg husker at det var litt vanskelig å fange opp lyder der inne. Likevel klarte jeg så vidt å høre at jordmoren sa at det å bli født med hele fostervannsposen inntakt, betydde lykke. Glimrende tenkte jeg da, en bedre start kan man ikke forvente seg her i livet.

 

Etter at de hadde tatt hull på denne posen, ble jeg lagt på magen til mamma. Jeg husker at pappa satt på sengekanten og så ned på meg. Han sa til mamma at jeg så kjempefin ut. Deretter kikket jeg litt forsiktig på mamma, men jeg synes hun så litt skeptisk ut. Ja, ja tenkte jeg, hun er vel litt sliten etter fødselen.

 

Etter å ha ligget på magen til mamma i noen minutter, kom det plutselig et helt kobbel med leger og sykepleiere på rommet. Jeg ble løftet opp og lagt på en stellebenk og alle disse folkene begynte deretter å undersøke meg. Pappa er en ganske lang mann, så jeg greide å se hodet og hårtustene hans der oppe mens han forsøkte å bøye seg over alle disse menneskene for å se hva de gjorde med meg. Etter å ha stått der litt gikk han tilbake til mamma, satte seg på sengekanten hennes og sa at alt så ut til å være vel. Mamma derimot – hun var fortsatt veldig bekymret, men sa ikke noe særlig.

 

Etter en stund reiste pappa seg. Disse sykehusfolkene var da ferdig med å undersøke meg og hun derre overlegen bar meg mot pappa som sto der ved siden av sengen til mamma. Hun stoppet opp litt foran pappa og holdt meg opp foran han. Plutselig merket jeg at også pappa endret ansiktsuttrykket. Han sto der nærmest som litt forstenet og kikka granskende på meg en kort stund. Han så deretter opp på hun lege-dama og spurte: Har hun Downs Syndrom?? Ja - svarte dama raskt, vi er bra sikker på at hun har det. Deretter gikk pappa rett i golvet – å besvime heter det visst – og jeg ble på nytt lagt tilbake på magen til mamma. Der var det mye bedre enn på stellebenken – varmt og trygt – og selv om mamma fortsatt ikke var særlig snakkesalig, begynte hun å stryke meg i håret. Deilig, tenkte jeg - om hun ikke er særlig snakkesalig, så kan hun i alle fall kunsten å stryke meg så godt i håret.

 

På golvet nedenfor senga forsøkte en jordmorstudent å få liv i pappa igjen. Det var visstnok den første fødselen hun hadde vært med på. Hun la kalde kluter på pannen til pappa og etter en stund reise han seg opp igjen. Han satte seg på nytt på sengekanten, litt blekere i ansiktet enn sist jeg så han, og denne gangen var heller ikke han så snakkesalig. Greit nok, tenkte jeg – det er sikkert også slitsomt for pappaer å være med på en hel fødsel. I stedet for å snakke, satt han og strøk på mamma mens mamma strøk på meg. Flottings tenkte jeg da – en skikkelig strykefamilie!

 

Jeg er litt usikker på hvor lenge denne strykeseansen varte, men etter en stund i taushet kom en sykehusdame inn med to glass som var fylt med noe hun kalte champagne. ”Denne lille frøkna må jo feires”, sa hun. Det virket ikke som mamma var noe særlig tørst, for hun drakk ikke noe. Pappa derimot, han drakk opp hele glasset i en sup J

 

Etter en stund kom den samme sykedama inn med noen papirer som hun sa at pappa måtte signere. Å påta seg farskapen heter det visst, og det må man gjøre dersom man ikke er gift. Dama ga pappa en penn og viste han hvor han skulle skrive navnet sitt. Før pappa begynte å skrive, merket jeg at han gløttet litt mot mamma. Jeg syntes da jeg kunne skimte et lite smil i munnvika til pappa. Jeg måtte deretter også se litt på mamma, og sannelig skimtet jeg så vidt det samme lure smilet hos henne. Ikke vet jeg om det var av glede eller om det var en form for merkelig humor mellom de to… uansett tenkte jeg at det var på høy tid å få se noen smile i denne nye verdenen.

 

Etter denne signeringsrunden ble jeg tatt med for å bli skiftet på. Skikkelig flinke folk de har på dette sykehuset tenkte jeg, akkurat passe deilig vann og dessuten var det godt å få på seg klær. Etter skiftinga ble jeg kjørt inn i en sånn vogn med hjul på til mamma og pappa igjen. De så fortsatt litt alvorlige ut, men ut fra praten skjønte jeg at jeg også hadde to storesøstre. Pappa måtte dra for å hente hun minste i barnehagen og samtidig rekke å komme hjem til hun største kom fra skolen.

 

Senere på ettermiddagen kom han tilbake og da var storesøstrene mine også med. De så veldig glade ut og spesielt hun minste, som viste seg å hete Sunniva. Det første hun sa da hun så meg var: ”Men pappa, hun er jo helt frisk jo. Hun har jo både armer og bein!” Betryggende å høre, tenkte jeg da.

 

Dagen etterpå fikk mamma og pappa noen brosjyrer fra overlegedama som de leste mye i. Ikke vet jeg hva som sto der, men jeg hørte at mamma og pappa snakke om at de syntes at informasjonen som sto der var skrevet for alt for mange år siden. Det virket som de ikke var helt fornøyd med det, for pappa sa han skulle bruke kvelden til å se om han kunne finne noe mer informasjon på noe han kalte for internett. Da han kom dagen etter, var han skikkelig rød på øynene. Han så rett og slett ikke helt god ut. Han sa at han hadde sittet oppe nesten hele natta og lest på dette internettet. Han hadde også tatt med mange ark, sånn at også mamma kunne få lese mer. Og sånn gikk den dagen, mens de vekslet mellom å lese og stryke og holde meg.

 

Den neste dagen på sykehuset skulle jeg på noe som de kalte for hjertekontroll. En skikklig snill mann forresten, han som skulle undersøke meg. Han snakket masse med meg mens han undersøkte meg, og det likte jeg godt. Da han var ferdig snakket han til mamma og pappa. ”Hun har dessverre en veldig alvorlig hjertefeil”, sa han. ”Hun mangler helt den veggen som skiller høyre og venstre hjertekammer”. Så sa han noe om at hjertet mitt banket alt for fort og at de ville sende over bildene til noe han kalte for Rikshospitalet. Så ga han mamma og pappa mange papirer og brosjyrer. Han sa at det var veldig mye god informasjon om hjertesykdom og hjertesyke barn i disse papirene.

 

”Jeg tror vi får kjøpe oss en stor perm, sånn at vi kan begynne å få sortert all denne informasjonen vi har fått” sa pappa til mamma da de trillet meg ut fra denne hjertekontrollen. ”Jeg har et forslag til navn”, sa mamma. ”Jeg vil at hun skal hete Vilje, for det kommer hun til å trenge masse av.”  

 

Jeg må innrømme at det neste halvåret ble veldig slitsomt. Ikke klarte jeg å legge på meg, og på halvårsdagen min veide jeg akkurat det samme som da jeg ble født; 2440 gram. Jeg var aller mest på sykehuset, men fikk også være litt hjemme. Jeg måtte operere hjertet to ganger på dette Rikshospitalet, fordi første gangen oppsto det visstnok noe de kalte for en lekkasje. Og det var visst ikke helt bra. Men etter den andre gangen ble jeg helt frisk, og jeg fikk en sånn Goretex-lapp operert inn som skal være det som gjør at jeg også får en sånn vegg mellom hjertekamrene.

 

 

Det er litt rart å tenke på, at jeg som var så syk i begynnelsen nesten ikke har vært særlig syk etter den siste hjerteoperasjonen for snart 3 år siden. Nå går jeg i barnehagen og det synes jeg er kjempeartig. Hjemme henger jeg meg på storesøstrene mine som er utrolig flinke til å leke med meg. Av og til blir de nok litt lei av meg, men likevel sier de at jeg er den beste lillesøstra de kunne ha fått. Mamma og pappa har også tatt meg med på mange sånne Downs-treff og det synes jeg også er kjempegøy J

 

Beste hilsen fra mammas og pappas solstråle

 

Vilje