Skål med Champagne!!!

Skål med Champagne!

 

Endelig var dagen kommet og mamma og pappa dro til sykehuset søndag formiddag, en desemberdag i 2002.

 

Vi måtte dra tidlig da Andreas lå i seteleie. Det skjedde lite før klokka elleve på kvelden og da var veene i full gang. Pappa var flink å trøste og hente drikke. Klokka halv fem mandag morgen 16.12.02 kom lille Andreas til verden. Han var 3016 gram og 50 cm.

 

 Det var to leger tilstede foruten Petra Ness, den supre jordmora. Legene var der i tilfelle komplikasjoner med seteleie. Husker første møte med Andreas like godt i dag som den gang. Han lå på mammas mage et lite øyeblikk og så veldig rolig ut. Han gråt ikke og derfor tok barnelegen han med for observasjon. Ble litt urolig på grunn av det og hadde forventet at han skulle skrike som nyfødte gjør. Tenkte ikke så mye over det, var glad det hele var over.

 

Pappa ble kalt ut til legen og kom inn litt senere. Han var trist når han og jeg skjønte at noe var galt. Det første som slo meg var at barnet var død. Pappa hadde blitt spurt av legen om han så noe "uvanlig" ved Andreas. Han svarte at han ikke kunne se noe spesielt. Legen sa da at Andreas hadde Downs Syndrom.

 

Vi satt inne i fødestua og jordmor kom inn med to champagneglass til oss. Vi rørte ikke champagnen. Vi var lamslåtte og vi viste ikke noe om hva det innebar å ha et barn med Downs. Andreas var heller ikke hos oss, men nede på prematuravdelingen for rutinemessige undersøkelser. En knapp time senere var vi nede hos Andreas og vi holdt han i armene våre for første gang. Den nyfødte var nydelig og sov rolig. Vi sovnet alle i samme seng. Mamma og pappa slitne og bekymret for hvordan dette skulle gå.

 

Neste morgen var en vanskelig dag. Vi skulle ringe våre nærmeste og fortelle at vi var blitt mamma og pappa for første gang. Vi klarte ikke å holde tårene tilbake og gråt fordi vi ikke visste hva det innebar å ha Downs. Senere på dagen fikk vi vite at Andreas var frisk og alt fungerte slik det skulle. Vi var lettet og kunne slappe mer av. Likevel hadde vi en sorg inni oss som vi måtte bearbeide. Vi gråt mye og trøstet hverandre. Andreas lå ved siden av oss på familierommet og var verdens nydeligste og roligste baby. Etter to dager i "sorg", skjedde det noe med oss begge. 

 

Jeg tror vi hadde innsett vår egen og Andreas "situasjon" og funnet ut at det her går fint. Vi dro hjem med pågangsmot og glade for å få vår lille Andreas for oss selv som vanlige foreldre. Det hadde blitt mye styr og mas under sykehusoppholdet. Nå kunne vi endelig slappe av og kose sammen. Vi visste at vi hadde et barn som ikke var som alle andre, men det var noe spesielt med Andreas som ville være der bestandig.

 

En mor som har en jente med Downs som er nitten år, sa til meg for noen uker siden at hun hadde hatt en sorg inni seg siden datteren var født, en sorg som hun trodde alle foreldre med barn med Downs har. Nå hadde sorgen sluppet taket sa hun. Jeg tror det er veldig sant det hun sa.

 

Vi foreldre til barn med Downs, bærer kanskje på en sorg som bearbeides. Jeg tror det går ut på finne ut hvordan det er å være annerledes og få barnet til å fungere. Vi bruker mye tid og ressurser for å gjøre barnet tilfreds og velfungerende.

 

Visst er de annerledes og det er vel og bra. En verden der alle var A4-mennesker med samme forstand og personlighet ville ikke være særlig spennende. Jeg synes at det å ha et barn med Downs gir meg et perspektiv på hvilke verdier som er viktige.

 

 

Til alle foreldre med nyfødte: Skål med Champagne! Barnet er enestående!

 

 

Hilsen Lena og Ronny, mor og far til Andreas

 

Skrevet mai 2009 

Andreas er nesten 3 mndr på dette bildet.